Deconstructure

seiyō wasabi

Nothing lasts, nothing is finished, and nothing is perfect.

I desembernummeret av det tyske designbladet Novum og i Varoom Magazine nummer 2 2006 er japanerne WabiSabi intervjuet og presentert. Wabisabi er Ryohey «Wabi» Kudow og Kazushi «Sabi» Nakanishi er begge en del av designfirmaet home.inc i Sapporo. mange av arbeidene deres er tydelig preget av deres japanske bildekultur med referanser til japanske trykk og andre bonsai-trær. Enda viktigere er deres estetiske grunnholdninger som blant annet reflekterer tradisjonell japansk filosofi, som ofte blir assosiert med teseremonien, sado eller cha no yu, og den tradisjonelle japanske diktformen haiku.

I sado repeterer man ikke ting. Hvis man for eksempel anvender virkelige blomster for dekorasjon under seremonien kan man ikke vise bilder av blomster. Motsatt kan man heller ikke bruke friske blomster hvis det er avbilding av blomster i rommet. Derfor er det heller aldri bilder av mennesker i seremonirommet. Det finnes derimot ofte kalligrafiske verker til estetisk beundring og tolking involvert i seremonien. Utstyret som brukes, i form av boller, øser, visper, vispsokler, tebeholdere og måleskjeer i seremonien er kunsthåndverk av ypperste klasse. Denne høye estetiske og funksjonelle kvaliteten preger også japansk husgeråd generelt.

I filmen Drawing Restraint 9 av Matthew Barney, som ble vist på Oslo internasjonale filmfestival i november 2006 har teseremonien en viktig rolle. Her beskrives en del av tilnærmingen mellom de to hovedpersonene, spilt av Barney og Björk, i en teseremoni ombord på det japanske hvalfangstskipet Nisshin Maru. I denne scenen finnes den eneste dialogen i den 135 minutter lange filmen. Kjernetemaet i filmen og Barneys Drawing Restraint-serie er forholdet mellom selvpålagte begrensninger og kreativitet. Barney tester ut teorien om at styrken i et kunststykke er omvendt proporsjonalt med vanskelighetene kunstneren må beseire for å iverksette det. Filmens relasjon til utviklingen av fossilt brensel som energikilde og hvalens prehistoriske rolle som landbasert pattedyr, satt til en japansk kulturell tradisjon og samtid, er spektakulært gjennomført. Noen japanske kritikere har dog klaget litt på kostymedetaljer og lignende, men filmen er en opplevelse man bør oppsøke om sjansen byr seg. Kuriøst nok kan det nevnes at i bakomfilmen No Restraint vises det gamle klipp fra norske hvalfangstskuter. Nordmennene driver med lekne sportskonkurranser på dekk og dette ble en direkte inspirasjon for Barney til en liknende scene i DR9.

Wabi-sabi i en estetisk-filosofisk forklaring representerer en aksept av en skjønnhet som er uferdig, flyktig og forgjengelig. Wabi betyr i moderne forstand noe slikt som rustikk enkelhet, friskhet og stillhet. Sabi betyr skjønnhet eller avklaring som kommer med alder. Dette er derivert fra zen-buddhistisk tenking som kom til Japan fra Kina på 1500-tallet. Sammen med buddhismen kom plantene i Kamelia-familien, nemlig te. Forståelse av Wabi-sabi er vanskelig å oppnå med ord og språk og er mer dekkende som beskrivelse av noe man aksepterer når det er opplevd. Hvis et objekt eller et uttrykk kan få oss til å oppleve en følelse av fredfull melankoli og spirituell lengsel kan det sies å representere wabi-sabi. En skjønnhet som finnes i det uttørkede og brukte, det rustikke og patinerte. Ikke noe prangende eller brautende, bare diskrét skjønnhet, følt mer enn observert, assymetrisk og ufullstendig.

Wabi-sabi er ikke det samme som wasabi. Wasabi er i motsetning til te medlem av kål-familien og er det naturlige tilbehør til sushi eller sashimi. Røttene til wasabiplanten males opp og blir en paste som brukes ferskt, legges i tuber eller fryses ned i pakker. Som mange andre skuffelser i et kostnadsstyrt mat-univers er det mer enn irriterende at det som serveres på sushi-spisesteder både i Europa og Japan som regel er imitasjoner. Pepperrot med klorofyll for å fake grønnfargen blir pulver som blandes med vann. I beste fall er det litt ekte wasabi blandet i, men den mister smaken i tørket form. Ekte wasabi heter hon-wasabi, jukse-wasabi heter seiyō wasabi, som betyr vestlig wasabi. Det tradisjonelle verktøyet for å rive wasabiroten er tørket haiskinn, som er grov på den ene siden og fin på den andre. I et Norge hvor lavkvalitets sushi er blitt den nye Grandiosaen er man selvsagt likegyldige til wasabivalget. Global kulinarisk kunnskap oppleves av mange som jålete, ekskluderende og belærende. Blant de som ikke sier seg enige i at det simpleste er det beste så er det eneste aktuelle stedet i Norge for tiden Alex Sushi. Det er derfor riktig fornøyelig at også denne gunkan-makien synker i havet når forfatterne Gert Nygårdshaug og Torgrim Eggen torpederer Alex i en anmeldelse 2. februar på www.e.24.no. (En av fem stjerner). Foreløpig bør man kanskje glemme sushi i Norge, eller lage det sjæl med gode råvarer. Hon-wasabi kan kjøpes i frysedisken i den eneste japanske butikken i Norge: Japantorget, Arbosgate 2b på Majorstua i Oslo.

Det er nok lang tid før teseremonihus og moskéer blir mer utbredt enn McDonald’s og Deli de Luca her i landet. Høyremannen Hallgrim Berg hadde et utbrudd om norsk platecoverdesign på NRK radio 7. februar. Berg sitter i Norsk kulturråds innkjøpskomité for fonogrammer. «Jazz- og elektronikabransjen lager ubrukelige platecovere, uten skikkelig informasjon om verken artister eller musikk. Platene som komiteen brukar skattepengar på går ut til bibliotek, utdanningsinstitusjonar og kulturskular over heile landet. Dei som er så keivelege og stakkarslege i marknaden at dei ikkje forstår at dei må ta omsyn til det publikummet som dei skal tjene, dei kallar eg fjompenissar.» Vurderingen av platecoveret som kun en informasjonsbærer, salgsplakat og veiledende vaskeseddel er nok ikke Berg alene om. Det kunstneriske aspektet og den visuelle utformingens betydning som driver av totaluttrykket for en artist forbigås totalt. Hallgrim Berg spilte opp til dans for tusener av ungdommer på Absolute Hyperstate i Oslo Spektrum for eksakt ti år siden. Sammen med sin munnharpe og fløyte ga Berg og produsent-technobandet Ari Thunda Berg ut låter med titler som Trip Berg, House Berg, Grim Berg og Rasta Berg. Er det Rasta Berg eller Grim Berg som snakker når han i år ga ut sin Islamfrykt-spreder av en bok Amerikabrevet: Europa i fare! Rave on Hallgrim, du er for alltid Trip Berg i vår langtidshukommelse…

For å komme tilbake til en kombinasjon av tanker om plantevekster og flyktighet er det betimelig å vingle innom Gilles Deleuze & Félix Guattari sin bok Tusen platåer fra 1987. Rhizomer, eller rotstokker er jordstengler som vokser horisontalt, ofte nær overflaten. Hvitveis og Wasabi er eksempler på vekster som brer seg utover ved hjelp av jordstengler. Med utgangspunkt i planteverdenen er dette almengyldige tankespirer. Deleuze/Guattari: «Make rhizomes, not roots, never plant! Don’t sow, grow offshoots! Don’t be one or multiple, be multiplicities! Run lines, never plot a point! Speed turns the point into a line! Be quick, even when standing still! Line of chance, line of hips, line of flight. Don’t bring out the General in you! Don’t have just ideas, just have an idea (Jean-Luc Godard). A rhizome has no beginning or end; it is always in the middle, between things, interbeing, intermezzo.»

Under skrivingen av Diatribe denne gangen ble det drukket Tamaryokucha Impérial fra Le Palais des Thés i Vibesgate i Oslo. Impérial har vridde blader, i motsetning til Sencha som er brettet. Den er plukket om våren og er en mild og subtil japansk te.

På slutten av en vellykket fire timers lang teseremoni med mat og grønn te har gjestene og verten opplevd ichigo ichie, en unik opplevelse, en hendelse i et lite tidsrom man aldri kan oppleve igjen.

Denne Diatribe er dedikert til Judith Hauge Nærland.

Kortversjonen av denne artikkelen er trykket i Snitt nr. 1, mai 2006.

Hvis man vil ha tak i frisk wasabi og rive den selv på haiskinn eller keramisk rivjern (ikke bruk metall-rivjern) ligger kanskje ikke Norge best til. Men hos Pacific Coast Wasabi dyrkes det iallefall skikkelig Wasabi. På siten er det også mye nytting informasjon for de som vil fordype seg. Husk at fersk wasabi mister smaken etter 15-20 minutter, så den må rives under måltidet.

Amateurism begins at home

«Amateurism is so underrated in this society. When you’re working at an amateur level all the time, you’ve got this massive advantage over everybody else, because you enjoy a certain level of freedom.» Billy Childish.

Billy Childish er en britisk musiker, forfatter, poet og billedkunstner, kultfigur og barnemishandlet dyslektiker som har produsert enorme mengder arbeider siden pønkens tid. Childish er også kjent som billedkunstneren Tracy Emins ekskjæreste, hun er på sin side mest kjent for sitt telt-verk Everyone I Have Ever Slept with 1963-1995 fra 1995. I Graham Bendals dokumentarfilm Billy Childish is Dead fra 2005 får vi vite at Emin ofte har hentet direkte inspirasjon fra Childish til sine egne verk og vi møter også filmregissør Larry Clark (Kids, Bully) som ønsker å lage film av Billys fiktive selvbiografi My Fault. Legendariske Shane MacGovan (tidligere vokalist i The Pogues) forteller historier om Billy og gamle dager i Bendals film. Det er både morsomt og ganske trist å se Shane bli fullere og fullere utover i filmen, der han sitter og ler med sine ekstremt dårlige tenner over talløse øl i en mørk pub. Artister som Kurt Cobain, Kylie Minogue og Jack White fra The White Stripes har også vært opptatt av Billy Childish. White hadde Billys navn skrevet på armen med sprittusj under en tidlig opptreden på Top of the Pops på BBC. Han ville egentlig ha Billy til å male live på scenen mens de spilte, men BBC tillot det ikke. Kylie hentet tittelen til albumet Impossible Princess (1998) fra Billys bok Poems to Break the Heart of Impossible Princesses.

I en tid hvor de største norske designbyråene enten går konk, sliter økonomisk eller soler seg i sin egen merkantile fortreffelighetshybris mener jeg det er på sin plass med noen nyanser. Carl Tørris Christensen hadde noen gode poenger uttrykt på Propaganda-weben i januar. Vi trenger kunnskapsheving, mer avansert akademisk forskning og debatt samt et høyere teoretisk nivå. Men det må dreie seg om et helt spekter av teori og kunnskap, ikke bare en banal og ensidig markedsteoretisk klokkertro på den optimaliserte profesjonalisme. Jeg er skeptisk til holdningen i bransjen generelt og Designbyråforeningen spesielt, når motivene for kunnskapsløft åpenbart kun er å øke egen konkurranseevne og bevare det bestående næringsgrunnlaget i et marked utsatt fra konkurranse fra nye eller annerledes aktører. Det er få som tenker nytt i forhold til bedriftstruktur og man tviholder på de moderate, men middelsstore byråene hvor noen partnere skal tjene pengene og noen ansatte skal være fornøyde bidragsytere. Det formatet er passe effektivt, men ofte verken overveldende dyktig, modent eller lukrativt. Den finske senior-industrialisten Krister Ahlström holdt foredraget The need for cutting edge design på Designdagen 2005. Han mener det er merkelig at designbyråer aldri blir virkelig store målt i antall ansatte. Det finnes ingen virkelig store designbyråer globalt, slik det gjør innen konsulent- og ingeniørbransjen. Er det noe som tilsier at design skulle være et mindre viktig fagområde for industrien?

En som kom med en vektig kritikk mot norsk designbransje i fjor er Fredrik Eive Refsli. Han har med sin svært gode hovedfagsoppgave på KHiO, Kritikk av visuell kommunikasjon, blant annet analysert nivået på norsk designfaglig kritikk med utgangspunkt i debattene Norgesprofilen 1989-1991 og Lysten og hemmeligheten 2005. Refsli har noe bredere motivasjon for å kritisere det akademiske nivået i bransjen enn en del andre aktører synes å ha. «For at faget skal bli høgare respektert som eit viktig kulturmessig medium krevst det eit refleksjonsnivå som er høgare enn det vi finn blant mange utøvarar idag.» Refsli mener i likhet med Tørris Christensen at en heving av nivået bør foregå uavhengig og utenfor Grafill, blant annet ved en masterutdanning på høgskolenivå. Sant nok, men la oss stikke en slags enzo-finger i jorda og ikke la profesjonalismen ta helt overhånd. Nylig avdøde Georg Johannesen sa: «I en verden der det er gode tider for det onde, og der alle skal snakke klart, gjelder det å tale uklart for den som vil det gode.» Kanskje vi også bør lytte til amatøren eller dilettanten i oss?

Under Generator-X-konferansen i Oslo i september 2005 holdt Susanne Jaschko, kurator for Transmediale, et foredrag kalt Process as paradigm. A non-linear observation of generative art. Hun viste noen arbeider fra de konseptuelle svenske designerne Front Design hvor de hadde brukt ulike generative teknikker for å skape retinal form. Blant annet Animals/Dog Vase hvor de lot schæfere vandre i dyp snø, tok avstøpninger av sporene som hundepotene, bena og kroppene etterlot seg og siden støpte keramiske vaser av formene. Dette viser at hunder kan være vel så gode designere som flere mennesker jeg vet om. Et annet prosjekt som viser at alternative strategier kan fungere og ofte være nødvendige er den britiske tekstilkunstneren Freddie Robins’ prosjekt How to Make a Piece of Work When You’re Too Tired to Make Decisions, fra 2004. Barnet hennes var nesten nyfødt, og i en hypnagog tilstand ble hun usikker på om hun med barn noensinne kunne fortsette den konsentrerte og uavbrutte kreative arbeidsprosessen hun var vant til. Denne nye situasjonen gjorde henne mindre produktiv og da hun måtte jobbe mer oppdelt enn hun pleide kom hun på ideen om å la en tilfeldig prosess med terningkast gi hennes datastrikkede tekstilmønstre en mer abstrakt form. Resultatet ble vel så interessant som hennes mer kontrollerte, regulære arbeider.

Kritikerne av bladet Visuelt mener at debatt og kritikknivået er for svakt profesjonelt, dyslektiske lesere vil heller se på bilder og andre igjen vil bare ha noe fint å bli inspirert av. Noen av de samme problemene deles sikkert med andre medlemstidsskrifter som for eksempel Norsk Lægeforenings enda mindre offentlige blad Gynekologen, eller det litt mer tilgjengelige og kjente The Lancet. Et amerikansk tidsskrift som kommer ut fire ganger i året og er verdt et abonnement er Zoetrope All-Story, som ble startet i 1997 av Francis Ford Coppola. Det dreier seg om historiefortelling i kunst, fiksjon og film og de inviterer gjestedesignere og illustratører til hvert nummer. Siste nummerets gjestedesigner er Tom Waits og det er artikler av blant andre Miranda July og Paul Auster. Det bor et renessansemenneske i de fleste kulturkjendiser og All-Story har selvsagt hatt slike blant de tidligere utgavers gjestedesignere: Zaha Hadid, Michael Goldberg, Gus Van Sandt, William Eggleston, Roman Coppola, David Byrne, Laurie Anderson, Jeff Koons, Ed Ruscha, Dennis Hopper, Peter Greenaway, David Bowie og Helmut Newton. Det nærmeste vi kommer i Norge er kanskje Fredrik Skavlans illustrasjoner, for eksempel i Erik Fosnes Hansens kokebok. Skavlan har tegnet siden han var en neve stor, men er ikke medlem av Grafill … Kanskje det kan hjelpe Grafills offentlighetsbehov hvis han blir det?

Hvis det er andre enn meg som vil bruke TV’en til andre ting enn å motta TV-sendinger, og være mer selektive med sin såkalte fritid kan jeg anbefale en trykket britisk publikasjon med tittel Specialten som inneholder en DVD med omlag to timer materiale hver gang. Den rommer kortfilmer, dokumentarer, videointervjuer og musikkvideoer. Det trykte A4-heftet med gatefold-cover utgis i begrenset opplag og brukergrensesnittet er nytt fra gang til gang, med ulike gjestedesignere for hvert nummer. I Oslo kan den kjøpes på platebutikken Tiger for svært sympatiske 79 kroner, noe som nok en gang minner meg på at Narvesen driver uetisk flåeri med sine skyhøye priser på utenlandske designblader. Specialten kommer annenhver måned, hittil er det kommet12 utgaver og det siste nummeret er designet av London-baserte SSSR, (bestående av nordmannen Kristian Hammerstad, blant andre), som har gjort noen fantastiske animasjons-musikkvideoer for Subtle, hvorav The Long Vein Of The Law er å finne på Specialten 10, og F.K.O. er på nummer 7. Andre høydepunkter er intervjuer med Jamie Hewlett om Gorillaz, samt Four Tet, Samantha Morton, Don Letts og en Beck-dokumentar. Nummer 12 har et intervju med regissørene til dokumentaren The Outsiders (2004), som handler om musikalske outsidere i USA, uteliggere, fattige, særinger, originaler, halv- eller helgale, sosiale misfits, ufaglærte etcetera. Både The Outsiders og Beck-dokumentaren er veldig optimistiske hva angår å vise at amatører og særinger får utrettet mye hvis de står på og får noen sjanser. Både Beck selv, fotografen og videoregissøren til Beck snublet seg gjennom de første produksjonene med amatørens eleganse og det er ufattelig hvor bra ting som ble gjort til albumet Mellow Gold (1994), sett i retrospektiv. En av Outsider-musikerne ved navn Bingo Gazingo er svært underholdende og minner meg om gode gamle Wesley Willis, som døde i 2003 og skrev legendariske låter som Rock n Roll McDonald’s). Willis tegnet også fine tusj- og kulepenntegninger fra sine omgivelser i Chicago. En annen film fra ifjor som fremdeles snurrer i hodet er dokumentaren You’re Gonna Miss Me om Roky Erickson, en av de mest kjente og dyktigste outsider-musikerne fra USA. Det er helt klart at hvis man ser på kunsthistorien og innflytelsen til kunst som dekkes av begrepene Art Brut eller Outsider Art, så er det mange som står i gjeld til de «mindre vellykkede» utøverne. Eksempler på dette er surrealismen og avant-gardismen. Ikke minst representerer de en dedikasjon, en autensitet og en frihet fra kommersielle baktanker som vi alle med fordel kan la oss prege av. Jeg så en utstilling med tittelen Art Unsolved på Irish Museum Of Modern Art i Dublin i 1998, fra The Musgrave Kinley Outsider Art Collection og har siden ikke fått det ut av hodet. For de som er spesielt interessert anbefaler jeg magasinet Raw Vision, som vier plassen til Outsider-Art og kontemporær Folk-Art. Noen av de mer anerkjente Outsider-kunstnere er August Walla og Adolf Wölfli.

Til dere som evt. ikke ser relevansen av denne artikkelen: Jeg blir bare litt kvalm av tilstrebelsen for å opptre strømlinjeformet, homogent og vellykket i denne bransjen. Senk skulderne, let litt utenfor det som serveres deg for lavere kulturell og sosial glykemisk indeks. Vi er alle amatører.

Artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Visuelt #1 2006.

In a town inhabited by old people…

…the skating ramp is understood to be a war memorial.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om debattmøtet til Grafill Oslo 27. februar, men merker at det blir økende uinteressant for hver dag som går over deadline. Kanskje jeg heller ønsker å være blant de desillusjonerte og selvpålagt passive tilskuerne som streber etter usynk med den rådende vilje. Den forsøksvise debatten ble preget av et fag ute av dialektisk trening, store omveier på mange vidder, udekkede primærbehov, hverdagsknuging og langt mellom annenhånds-orgasmene. For noen i bransjen er resignasjon en dyd og behovet for å begrense faget til noe lite, anonymt og trivielt, er merkbart. Nok allerede. Det eneste man trenger er å tilrettelegge for kontinuerlig debatt. Hvis Grafill greier å lage noen systemer for slikt på web og papir greier man å holde blodet fra å koagulere, hvis ikke er det andre som tar seg av dette. For de som ikke fikk med seg debattmøtet kan det lastes ned i sin helhet som en nesten tre timers mp3-lydfil her: www.bodin.no/skatingramp. Hva er morsommere enn å sitte på trikken om morgenen med iPoden fylt med firmaskryt fra Brand House? Joda, kanskje en liten ringetone for mp3-vennlige mobiltelefoner med Hans Haugli fra Commando Group og Grafillstyret? Ringetonen med mer kan også lastes ned helt gratis fra adressen over.

Det nye magasinet Memo har som kjent fått tyn for at redaktør Moody i den første lederen skriver: «Noen ganger er vestlige verdier best. Det er ingen grunn til å være flau over det. Men det er faktisk heller ingen grunn til ikke å ønske flere pakistanere velkommen her til lands. Bare de vet én ting når de kommer: Noen ganger er vestlige verdier best.» Noe som dessverre minner meg på Tørris Christensens fremmedfrykt når det gjelder designbransjen, som han igjen poengterte på Grafills debattmøte (hør på lydfil). Tilbake til Memo. Lesere flest syns vel den typen uttalelser er greit, men det er nok for undertegnede til å boikotte bladet for all framtid. Moody sier også: «Politisk korrekthet – en mare for Vestens intellektuelle liv i over tjue år – er blitt radbrukket denne vinteren.» Jeg velger å mene at det er politisk populisme og kultursentrisitet som forblir en mare for verdens intellektuelle liv. Memos design er stiv og kjedelig, kanskje heller halvstiv forresten … Jeg vil sette på skylapper av politisk korrekthet, se en annen retning og heller unne meg et abonnement på magasinet Bidoun – Arts and Culture from The Middle East. Bidoun betyr uten både på Arabisk og Farsi, og reflekterer at bladet har softfokus på landegrenser. Det er ikke alle regioner og mennesker som er begunstiget med trygge hjemland og stabile landområder. Bidoun har søkt å inspirere med innblikk i Midtøstens kulturelle og intellektuelle samtid siden 2003. Art Director er Cindy Heller, det er femfargetrykk hele veien, flere ulike papirtyper, og svært godt trykket med østlige CMYK-verdier av Al Ghurair Printing i Dubai. Er nå egentlig Euroscale Coated v2 best? Bidoun nummer fire sommeren 2005 har som hovedtema den eksepsjonelle arkitekturen og raske byutviklingen i Dubai. De menneskeskapte formasjonene i ørkenen og havneområdene ser forbløffende grafiske og kunstneriske ut i fugleperspektiv. Billedkunstnerne Setareh Shahbazi og King David Morgan Perry, samt fotografen Lara Baladi er bidragsytere i samme nummer. Verdt å sjekke ut. I Bidoun finner man også gode matoppskrifter på alt fra Fatma’s babaganoush til Grandma Jane’s midwestern apple crunch (veldig matpolitisk korrekt). Artikkelen «Arabic Typeface design in a Digital Age» er også interessant, men deres serie med «Bidoun Phrase Book: The Contemporary Traveler’s Indispensable Phrases» er helt fornøyelig. Det er bare å pugge setninger som på Tyrkisk: The malls are so big, so shiny! Who says Turkey’s not European? Alisveris merkezleri o kadar buyuk, o kadar parlak kiö Kim demis Turkiye, Avrupaída degil diye? Eller hva med med litt tips for neste besøk i Beirut: Love your video installation. Is it about the war?
 Ktir habbeyt el video installation. ‘an el harb? eller: A Marxist reading group, every Thursday at Starbucks. That’s really neat. 
Majmoo’a bitne’esh marx kell nhar khamees bi Starbucks. Lazeezeen. Mange av artiklene ligger også på websiten og Bidoun får man tak i over alt, kanskje bortsett fra i Norge.

Siste nummer av Dot Dot Dot (nummer 11) har et godt intervju med kunstner og designer Liam Gillick og en fin artikkel med tittel «Comic Marxism: Punk’s Day-Glo and the Bash Street Kids» av Ben Watson og Esther Leslie. Jeg avrunder med et sitat fra Liam Gillick sin bok Literally No Place, Communes, Bars and Greenrooms fra 2002. Les dette mens dere laster ned ringetone (480 kB) og Grafilldebatten (79,7 MB). Når enkelte har skjønt teksten er den store filen lastet ned, mens andre vil skjønne det allerede ved nedlasting av den lille filen.

The distinction between places and non-places derives from the opposition between place and space. An essential preliminary here is the analysis of the notions of place and space suggested by Michel de Certeau. He himself does not oppose «place» and «space» in the way that «place» is opposed to «non-place». Space for him, is a «frequented place», «an intersection of moving bodies»: It is the pedestrians who transform a street (geometrically defined as a place by town planners) into a space.
Marc Augé, Non-Places: Introduction to an Anthropology of Supermodernity, Verso, London, 1992.

Artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Snitt #1 2006.

PUER SENEX

Darkness, then, is the strongest degree of shadow and light is its
least. Therefore, O Painter, make your shadow darkest close to the
object that casts it, and make the end of it fading into light,
seeming to have no end.

Sommeren slettet arbeidsbegjæret og man må late som hverdagen igjen gir mening så fort friheten er konsumert. Er det virkelig slik at man aldri kan legge vekk faglig research & development selv om man prøver? På vei til møte med innlagt fritid i Stockholm slentret jeg innom favorittbutikken Konst-ig for å se hvor fort jeg kunne browse-vurdere alle bøkene i kunst, design, foto og arkitekturseksjonen. Jeg stoppet opp ved inngangen før jeg kom så langt og kjente et øyeblikks begjær for en sort T-skjorte med sitatet Ornament is Crime i hvitt silketrykk, hentet fra den østeriske arkitekten Adolf Loos (1870-1933) sitt essay Ornament and Crime fra 1908. Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne kjøpe eller bære den, selv om det nok er mer vettugt enn å gå med Carhartt skrevet over slappe brystmuskler. Jeg er uenig i utsagnet, men kunne båret den med større frimodighet hvis jeg også hadde en skjorte med en motargumentasjon, eller antitesen trykket på ryggen? Det er vel midt i mellom at sannheten ligger, i en vertikal akse gjennom hode og hjerte. Jeg burde gått med et utsagn jeg ikke er enig i, akkurat som jeg burde lime opp den religiøse muslimske bilstickeren jeg kjøpte i Tyrkia på bakvinduet. Kanskje man kan skape forargelse og debatt, når man ikke er sint nok selv? Jeg tør ikke helt risikere at bilen blir stjålet av Israelvenner eller knust av Hezbollahvenner (ḥizbu-llāh betyr forresten Guds parti på arabisk). Uansett turte jeg ikke engang å kjøpe Ornament is Crime-skjorten i frykt for at noen skulle tillegge meg et for entydig forhold til modernismen. Jeg endte heller opp med å kjøpe noen dyre artist books med litografier som er uskyldige og udiskutable.

Senere samme sommer vandrende gatelangs i Budapest… Etter en endeløs gate med kjedelige butikker ligger den nyopppussede kafeen New York Kávéház og luksushotellet New York Palace i Erzsébet körút. Den italienske Boscolo-kjeden har lagt inn betydelige summer for den perfekte restaureringen av det overdådige neoklassiske bygget fra 1894, med et svimlende dekorativt neorokokko interiør. New York Café var et samlingspunkt for forfattere og intellektuelle på begynnelsen av forrige århundre, ikke minst fordi varm kaffe og gratis papir og blekk fristet. Den tidens svar på gratis WiFi og god espresso. Bygget var før den nylige restaureringen helt nedsotet og bar store skader etter bomber under 2. verdenskrig og enkelthendelser som en sovjetisk tank som krashet inn i bygget under det store anti-sovjetiske opprøret/revolusjon i 1956. Selv om opprøret ble slått ned førte det til en voksende skepsis til Sovjetunionens maktbruk for å opprettholde regimer som reflekterte monolittiske Sovjet-kommunisme. Marxist-Leninistiske ideer fikk med dette svekket popularitet i Vest-Europa.

Ved siden av kafévinduene på gatenivå henger det 16 store bronsestøpte bevingede fauner (menneskehode med to horn i pannen, menneske-overkropp og geite-underkropp med klover) som holder lamper. Luksus-italienerne i Boscolo beskriver dette som djevelske fauner (El Ashmodai), en gammel figur for kaffe og meditasjon. Dette høres litt for bra ut, en engel eller demon for kaffe hadde vært ønskelig! I hebraiske myter er El Ashmodai (Asmodeus på latin) sjefen over alle demoner, en personifisering av kjødelig lyst og mord. Men demoner er, i jødisk demonologi, ikke betraktet som relatert til en kosmisk Satan, bare generelt onde i sin alminnelighet. I en kaballistisk mystisistisk tolkning kalt Gematria ¬har Ashmodai den numeriske verdien 355 – den samme som Pharoah ¬– derav sjefsstatusen. Ordet for godhet er ELHI (Elohai), og betyr direkte oversatt min Gud. Navnet El er også assosiert med godhet og er ofte relatert til navnet på engler for å beskrive deres tjeneste for Gud. De 16 El Ashmodai-faunene utenfor New York Café er vel derfor relativt gode og beskyttende demoner når man inntar sin italienske lunsj med påfølgende «presso kávé».

Tilbake til Stockholm og nå til Press Stop på Söder, hvor jeg plukket opp et tidsskrift som vekket min oppmerksomhet i all sin visuelle diskresjon. Lessebo Linné gultonad? Rød maling- eller blodflekk med frakturskrift i sirkel på forsiden. Omslagsdesign av nordmannen Geir Tandberg Steigan (som er daglig leder i stiftelsen Byens Fornyelse). Aorta, Journal for retrogardistisk kultur nr. 13, første utgaven på fem år. Temanummer i fobindelse med Friedrich Schiller-jubileet (han døde i 1805). Jeg var ikke klar over at noen svensker og nordmenn hadde annektert Neue Slowenische Kunst (NSK) sitt begrep Retrogardism fra begynnelsen av åttitallet og skapt seg en liten lokal bevegelse som kaller seg retrogardister i 1997. Det viser seg, ved nærmere lesing, at de ikke akkurat deler så mye av NSK sine postmoderne teorier og konfronterende motsetninger av identiteter og historie, men er primært rim-poeter og figurative billedkunstnere som mener at tradisjon er fornyelse. Skandinavisk arkaisme er et annet morsomt begrep som dukker opp i beskrivelsen av retrogardistene. Kaféen (med italiensk husmannskost) og galleriet Frie Kunster er samlingssted for miljøet i Oslo. I Nr. 13 har de blant annet kuriøst nok brukt en litt interessant font designet av den tyske poeten Stefan George (1868-1933) som er tilgjengelig fra p22.com. Jeg liker ikke disse arkaiske unge, men hvorfor er det så fascinerende likevel?

Tilbake til Budapest. Opplevelsen av New York Café gjorde at jeg i en musikkforretning/bokhandel gikk undrende forbi ekstra tykke vinylutgaver av to album med Kari Bremnes (selger hun mye vinyl og kassetter i Ungarn mon tro?) og valgte heller en bok om László Moholy-Nagy og boken The Language of Ornament av James Thrilling (Thames & Hudson World of Art) som ferielektyre. Det var faktisk en god idé å fordype seg litt i en ytterst edruelig bok om ornament-historie. Dette temaet er også betimelig berørt av Rick Poynor i en artikkel i Print Magazine sin European Design Annual 2006, Everything is Illuminated, hvor han også nevner artikler på temaet i Eye av Alice Themlow og i Graphic av Adrian Shaughnessy (som forresten er aktuell med en bok om Non-Format publisert på franske Pyramyd Editions). Ornament og dekor har utvilsomt inntatt plassene i den visuelle kulturen de siste årene og design-kommentatorene har vært trege med å skrive om det. Poynor mener at vi i det beste blant den nye dekorasjonen ser en kjærlighet til det komplekse og en tilbakevendelse til ideer om rollen til det personlige og den håndverksmessige prosessen. Usikkerheten blant mange unge designere etter de siste par tiårs dekonstruerte visualitet har kanskje tvunget fram en trygghet i å hengi seg til håndverk og ferdigheter som basis for design. Hvis vi er heldige så vil all den populære og søte barnehageestetikken og dyreverden- og eventyrreferansene utvikle seg over tid til noe mer modent…

Thrilling sin bok representerer etter min mening pensum for å forstå hvor ornamentikk kommer fra og hvor det kan bære hen. Det skal mer til for revitalisering av ornamentikk enn kultivering av gamle ferdigheter og håndverk. Problemet er at få mennesker husker ornamentikkens språk godt nok til å ha glede av det og i enda større grad å bruke dette språket kreativt. Tidligere tiders bruk av ornamentikk som customizing av objekter for å representere en opphøyd verdi for en person var noe helt annet enn dagens masseproduserte byggestener for personlig identitet. Vi kan se en tilbakevending til dette i for eksempel haute couture, shabby chic, individualisierte jeans og Adicolor, selv om det ofte ikke er ornamentikk involvert. Den største gjenfødelsen av ornamentikk er kanskje representert ved den voldsomme renessansen av tatovering i Europa og USA på åtti- og nittitallet. Selv om ornamentikk stagnerte under modernismen forsvant den ikke. Folk tenker fortsatt ikke på modernistisk ornamentikk som en stil i seg selv, men som fravær av ornamentikk. For dem er ornamentikk-tabuet fremdeles gjeldende. Ornamentikk bygger på ornamentikk (historie), men vi vet ikke hvilke former som vil dukke opp femti, eller tju år fra nå. Vi burde bekymre oss om annet enn originalitet og fri vilje…

Sitatet i ingressen er hentet fra The Notebooks of Leonardo da Vinci.
Artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Snitt #4 2006.

Nostalgia for the Future

The future is a joke we keep playing on ourselves: we only get to live in somebody else’s, never our own.

For å følge opp det jeg snakket om med i Snitt 04 angående ornamentikk siterer jeg forrige Diatribe: «Det skal mer til for revitalisering av ornamentikk enn kultivering av gamle ferdigheter og håndverk. Problemet er at få mennesker husker ornamentikkens språk godt nok til å ha glede av det og i enda større grad å bruke dette språket kreativt.» Et par stjerneeksempler på dette dukket hendig opp i A-magasinet 20. oktober hvor vi kan lese om hvordan rosemalingen nok en gang blomstrer opp i norsk design. Klesdesigneren Simen Staalnacke i Moods of Norway uttaler: «Rosemaling er jo en ting i tiden. Det er ganske trendy. Det finnes mange gode elementer i Norge, mange fine ting som ikke er blitt brukt. Det er ganske eksotisk både for utlendinger og for nordmenn.» Moods of Norway lanserte 26. oktober en ny kolleksjon med 40 ulike brilledesign hvorav mange har tradisjonelle rosemalingmotiver. Det er noe latterlig anstrengt over gutta i Moods of Norway, de virker som de har lett etter et forretningskonsept og gledelig funnet et hull som de forsøker å fylle med autensitet. Dette er ren og stillestående applikasjon eller sitat av en påståelig norsk fortid. Er det noen som har en vilje og evne til å ta det typiske norske videre så er det iallefall ikke disse designerne. Her er et sitat fra deres manierte storytelling-webside: «All clothes come with a piece of Norwegian history. Sometimes it is the embrodery og a Norwegian stavechurch or it can be a button similar to the Lapplanders. The colors of the fabrics are inspired by the beutiful norwegian nature.» Hvordan kan man ta designere som ikke kan stave beautiful og har en såpass keitete grafisk profil alvorlig? Dessuten er ikke og det samme som of. Det lukter dessverre mer av smarte kremmere enn av designtalent. Jeg håper TV2-programlederen Barbro Fagerbak dumpet Stålnakke fordi hun plutselig oppdaget hvor overfladisk hans flørt med rosemaling egentlig er…

Heldigvis er det fler som reagerer på Moods of Norway. De to homofile guttene Trond Lien og Jan Arne Moen fra Oslo øst har startet klesmerket Cocks of Norway. Mens Moods… anvender moderate norske fallosobjekter som fyrtårnet og sprayboksen trykker Cocks… mer hardtslående saker som slegger og driller på sine litt enklere klær. Møbeldesigneren Lars Ernst Hole, som var representert på utstillingen 100% Norway i London i høst har også brukt rosemaling på sine bord. Hole uttaler i A-magasinet: «Det er snakk om å videreutvikle rosemalingen i en moderne kontekst. Det er noe med å ta vare på den norske kulturarven og videreutvikle den.» Det å sprite opp helt ordinære bord med litt antatt trendy rosemaling er vel nærmere virkeligheten i dette tilfellet.

En som derimot lykkes langt bedre i å la seg inspirere av rosemaling og gjenskape den i ny kontekst er den norsk-iranske klesdesigneren Leila Hafzi. I vår- og sommerkolleksjonen 2007 jobber hun med kombinasjoner av rosemaling og iransk kalligrafi. Rosemalingen er utført av den tradisjonelle rosemaleren Unni Marie Lien og er dels i typiske farger, og dels ensfargede. De siste er kanskje de mest interessante applikasjonene. Hafzi kan sammenlignes litt med det britiske klesmerket Maharishi, hvor designer Hardy Blechman henter inn inspirasjon fra hele verden og blander tradisjoner fra vesten og østen flittig. Maharishi-klærne produseres i india og Hafzi-klærne lages i Iran. Rosemalere jobbet/jobber ofte med typografi i relasjon til blomstermotiver. Rart ikke dette i større grad dras med i nye sammenhenger? Her er det mye ugjort. Kom igjen folkens!
En annen vel så oppblåst begivenhet som Moods of Norway er det faktum at produktdesigneren Philip Starck har bedt om og fått lov til å designe det nyeste CD-coveret til Thomas Dybdahl sitt album Science. Et komposisjonsmessig svakere og mer dysfunksjonelt frontcover skal man lete lenge etter. De små tegningene og håndskriften i bookleten er heldigvis langt finere og fotografiene til Jean-Baptiste Mondino er selvsagt eminente. Det blir tydelig at Starck ikke er så vant med å lage platecovere (og at han ikke utfører det selv) når originalfilene som ble sendt plateselskapet i Norge inneholdt en booklet med antall sider i oddetall. Dybdal sier til VG at han ikke kjente så godt til Starck fra før, men oppdaget at han hadde en del objekter i heimen som Starck har designet. Dybdahl sier han liker spesielt plast-tingene til Starck. Er det Napoleon Stool eller Attila Stool Dybdahl mener? Det dreier seg om to garden gnomes som holder en liten bordplate over hodet. Fine til å servere druer på for eksempel. Jeg kan forøvrig anbefale det eminente utvalget av garden gnomes på landsbygda i Tsjekkia. Gnomer kommer i alle fasonger, fra giraffer i kvart størrelse via de sedvanlige nissene (som Starck har vært fascinert av) til mer ekstravagante gnomer som strenge Schäferhunder og Maria og Jesus med utslåtte armer. Alt er gnomer, gnomer er alt…

Angus Hyland og Emily King har skrevet en bok med tittelen c/id, Visual Identity and Branding for the Arts, utgitt av Laurence King Publishing. En anmeldelse i Art Review 04 kritiserer boken for å dra fram for mange eksempler på forutsigbare identiteter og en beskriver disse på en kjedelig måte. Noen unntak er arbeider av M/M Paris. Anmelderen ser dette fra en typisk kunst-proteksjonistisk-ståsted når han lurer på om det at en kunstinstitusjon er besatt av visuell identitet egentlig er en skjult distraksjon fra det egentlige kunstinnholdet institusjonen skal representere. Dette er et interessant tema og jeg tror det er på sin plass å lese boken for alle som jobber med identiteter for kunstinstitusjoner og også beslutningstakerne i institusjonene. Laurence King gir også ut den nye boken til Rick Poynor: Designing Pornotopia. Her er det intervjuer med blant andre satire-illustratøren Paul Davis, arkitekt Rem Koolhaas, designeren og performance-artisten Elliot Earls (også leder av 2d-design på Cranbrook Academy of Art). Sjekk forøvrig ut Podcasten fra 2d-avdelingen. I boken utdyper Poynor hvordan kommersielle krefter utnytter de uklare skillelinjene mellom kunst og reklame. Han prøver å beskrive et ikke altfor komfortabelt bilde av hvor det 21. århundres designkultur er på vei. Boken utfordrer klimaet av middelmådighet som dominerer det kommersielle miljøet og påpeker alternativer og mulige scenarier for framtiden. En bok som garantert er verdt å ønske seg til jul.

For å ha fler alternativer under juletreet, hvis man ønsker seg tunge og harde pakker, er en serie av tre kunstbøker fra Phaidon å anbefale. Vitamin Ph, Vitamin D og Vitamin P er bøker om nye perspektiver på samtidsfoto, tegning og maleri. Særlig tegneboken finner jeg ytterst stimulerende. Bøkene kan kjøpes for eksempel hos bokhandelen Torpedo i Oslo.

Tittelen er et sitat fra musikeren og forfatteren David Toop. Nostalgia For The Future er også et album og en låt med bandet Dark Globe. Undertittelen er fra et intervju med den finske filmkunstneren Mika Taanila i The Wire 273, november 2006.

Denne artikkelen ble publisert på trykk i Grafills magasin Snitt #5 2006